Her i huset har vi en 6-åring som ikke er helt A4, (ikke A3 heller faktisk). Han har en hukommelse som er litt utenfor det vanlige. Vi merket det allerede i 1 års alderen og det ga meg mange ganger gåsehud, for det var nesten litt skremmende. Jeg pleide å bruke ham som handleliste når vi skulle på butikken, noe han syntes var veldig gøy. Når han var 1,5 år kunne han prate i fullstendige setninger og hadde et nesten uvirkelig ordforåd. Han hadde memorert alle navnene til familien så han kunne "lese" på merkelappene til jul og brukte uttrykk som for eksempel. Bland annet forbauset han barnehagetantene med å forklare dem tålmodig at blåbær var veldig sunt fordi de har antioksidanter i seg (anti-oksi-tanter, sa han faktisk, men så var han liten og da..). Han rettet også på en tante som uttalte aubergin feil. :S
Han lærte seg å lese mer eller mindre på egenhånd, siden vi har vært veldig forsiktig med å lære ham for mye skolesaker for at han ikke skulle kjede seg. Ellers leser vi mye bøker, og da går det nesten utesluttende i leksikon. Han har helt til nylig ikke villet lese noe særlig fiksjon, men nylig fikk jeg lese Gummitarsan og det var en stor hit. :D Ellers vil han helst lese historiebøker eller faktabaserte bøker.
Han har en tendens til å bli ufokusert og sur hvis han får ting forklart mer enn en gang, men samtidig er han blitt så distre at det er vanskelig å vite når han har fått noe med seg eller ikke. Vi kaller ham noen ganger vår lille distré professor.
"Heldigvis" har han blitt mer vimsete og glemsom med tiden, men jeg merker jo enda at det skjer saker og ting under topplokket på den unge mannen. I går ved middag kom han med følgende oppgitte kommentar: "Hun (lærer'n) vet ikke engang hva et onomatopoetikon er for noe." Jeg svarte litt forsiktig, "Og hva sa du da?". "At det er et lydhermende ord, vel", sa poden og så enda mer oppgitt ut. Da måte jeg og gubben fnise litt for han var så søt når han sa det.
Jeg tror vi har en stor oppgave med å finne utfordringer til ham framover. Enda synes han det er gøy med skolearbeide, men det vil nok komme et punkt når han synes det blir fryktelig kjedelig og lite inspirerende, er jeg redd. Eventuelt så blir han så distrahert av alt annet som skjer rundt seg på skolen at skolearbeide ikke kjeder ham. Vi må nesten bare vente og se. Vi er så heldige at han også er utrolig sosial og derfor veldig populær, noe jeg har skjønt at ikke er normen bland smarte unger. Nå er det veldig vanskelig å vurdere sitt eget barns ferdigheter. Man blir jo som forelder litt blendet av følelser til sine små.
At han var andeledes ble veldig tydelig når vi fikk nummer 2. Hun er ei smart og oppvakt jente, men jeg ble noen ganger bekymret for utviklingen hennes fordi jeg jo bare hadde guttungen å sammenligne med. Hun pratet ikke særlig mye før hun ble 2 år, men jeg ble beroliget på helsestasjonen over at dette var helt normalt. Nå skal man jo ikke sammenligne barn, men det er vanskelig å ikke tenke sånn alikevel. Må nevne at hun har helt andre talenter som ikke ligger tilbake for storebror på noen måte. Blandt annet har hun en fantastisk kroppsbeherskelse og herlig humor. Elsker jo de små bollene mine like mye. *kose*
Da ble dette innlegget mye lengre enn jeg hadde tenkt..
Podens yndllingsfarge har alltid vært rød. 
